EN LITEN BETRAKTNING OVER LIVET PÅ CUBA

Så sitter jeg da der igjen. I den store jumbojetten til Air France, en Boing 747-400 som nettopp har tatt vingene fatt, og forlater den regntunge CDG-flyplassen i Paris. Valget er over, og jeg trenger å slappe av, få litt sol og varme. Ferden går mot det karibiske hav. Nærmere bestemt Havanna på Cuba. Det havet og området jeg lærte å kjenne i mine unge år og hvor minnene fra tiden en seilte på cruise sitter spikret for alltid.

Vi skal følge storsirkelen. Kommer inn over Labrador, og følger den amerikanske kysten sørover. Innover Florida og lander etter ca. 11 timer i lufta. Dette er vel min femte tur til Cuba. Trodde jeg skulle bli ferdig med denne øya, men en blir bare trukket tilbake hit gang på gang. Ja hvorfor reiser en til Cuba.? Det er vel noe med livet her? Vi lander på flyplassen som er oppkalt etter dikteren og nasjonalhelten Jose Marti som kom fra USA, for å sloss mot de samme erobrerne - som hadde kommet fra Spania til Cuba 400 år tidligere.

Ja, en føler som tida har stått stille på Cuba i 50 år. Et samfunn uten stress, uten jag, uten det virvaret en opplever overalt ellers i verden. Her er det ingenting å jage etter. Ingenting å hente. Jo, på Cuba der skinner sola. Der smiler de sannelig i all elendigheta, noe vi nesten har glemt i dette rike landet - og hvor vi har det så altfor godt. Ikke så på Cuba. Der må du være oppfinnsom og flink for å overleve. Ikke minst jentene på Cuba. De som jakter etter en de kan gifte seg med, og kanskje få sin drøm oppfylt av.
Ingen tvil om at det er vennligheten til dette folket som slår meg, og det selv om de ikke har stort. Og derfor er det så moro å kunne gi dem noe. Hadde kofferten full av klær og andre ting som jeg delte ut til gjengen som møtte meg på flyplassen. Det var både julekveld og bursdag på samme dag.
Men når det gjelder styresettet på Cuba så er det noe annet. Egentlig snakker ikke disse folka om politikk eller om Castro, men en finner fort ut at mange av disse dessverre er blitt indoktrinert i et tankesett, helt fra første klasse på skolen - som er totalt ødeleggende for dem seinere i livet. De blir heller ikke opplært til å tenke fritt. Og når de så engang begynner i arbeid på noen fabrikker, butikker, plantasjer eller på hotellene, så har de ingen incentiver. De får sin usle lille lønn om de gjør noe eller ikke, og derfor kunne jeg sitte en halvtime sammen med dama å vente i restauranten på Hotel Habana Libre – uten å få servering. Service eksisterer ikke. Hvorfor skal de hjelpe noen når de ikke får noe igjen? Det er forståelig! De får jo den samme lønna uansett, men det hjelper om du slipper en dollar eller to i hånden deres.

Så sant så sant: ”Flickan i Havanna hun har inga pengar kvar” som Evert Taube sang en gang, og slik er det også i dag. Penger har de aldri! Og får de noen verdifulle peso mellom fingrene, så er det blåst bort på nærmeste dollarbutikk på no time. De lar seg nok også bruke for et måltid mat eller to - og et håp om ekteskap og eksil. Fattigdommen er stor, og når magen er tom og pengene en tjener hos Castro på langt nær strekker til, da er ikke valget vanskelig. Ingen vil ha disse nasjonale pengene, for de har ingen verdi. Lykken er de ”convertible” som turistene veksler sine dollar og euro til. Når du jobber i 14 timer for 12 kroner, da forstår en disse folka, som nesten har gitt opp alt som heter anstendighet, ærlighet og moral.
Det er mer lønnsomt å tigge en turist for en dollar eller to, enn å jobbe. Og det er mye mer attraktivt for en lege å kjøre drosje. Eller jobbe som piccolo på et hotell. Ikke å slite seg ut på et overfylt sykehus for småpenger. Cuba, det er kontrastenes land. Her finner du mye surrialisme. Som han sa til meg denne slakteren som tjente 12 kroner dagen, Landet mitt er sykt og trenger psykiatrisk behandling, men det er ingen som vi kan spørre om hjelp. Nesten alle boikotter oss, men vi prøver å smile selv om vi gråter inne i oss. Forstår ikke hva galt de har gjort amerikanerne. At de skal bli boikottet år etter år. Pines og plages med lite mat, ingen penger, ingen skikkelig jobb og ingen framtid. De vil så gjerne at amerikanerne skal komme tilbake. Men ikke slik det var under Batista sin tid, da Cuba var amerikanernes lekegrind. Nei, de har inga hat overfor amerikanerne der de sitter på Malecon, den store bølgebryteren som går langs den lange 7 km lange strandpromenaden i Havanna.

Det er noe helt facinerende med Malecon både for en turist og for de lokale innbyggerne. Jo, der sitter de og drømmer om Florida som bare ligger noen timers seiling nordover. Denne travle bulevarden med tre kjørebaner i hver retning er full av vakre bygninger, selv om mange av dem er så dårlig at de må støttes opp. Men det totale inntrykket en får her er bare noe helt for seg sjøl. Der sitter lange rekker av folk, dette er storstua deres, der de alle treffes og der de sitter med sine drømmer om ei ny tid.
Og Havannabukta ser virkelig fantastisk ut i
solnedgangen og med den store festninga Castillo og det vakre fyret El Moro i bakgrunnen.
På stormfulle dager slår bølgene mot klippene og spruter inn over Malecon og over den breie gata. Dette er en fryd både for store og små. Helt herlig å kjøre i en taxi bortover bulevarden da, og få disse kaskadene av sjø inn over bilen. Trodde nesten jeg var ute på havet igjen. Sjåføren Lazaro bare lo, og vinduspusserne gikk for fullt - og saltvannet rant nedover sidene.

Og når vi snakker om biler, så er det vel ikke et land i verden som har så mange gamle og flotte biler som Cuba. Ja, de er gamle og utslitte, og 90% hadde nok blitt avskiltet om en slapp til det norske biltilsynet her. Men på Cuba bryr en seg ikke om slike bagateller. Her er det verken EU-kontroll eller andre unødvendige plager. Her er en bil en bil bare motoren går rundt og hjula følger med så noenlunde. Her ser en haugevis av biler som er både 60 og 70 år gamle. Mange får stopp, men flinkere mekanikere enn kubanerne finnes ikke. De får alt til å gå.
Ingen tvil om at den kalde krigen satte sine spor i den kubanske bilparken som fortsatt preges av eldre russiske biler av Lada og Moscowitz. Men de fargerike amerikanerne fra 50-tallet er nok i flertall. Disse er ikke akkurat bensingjerrige kjøretøyer, noen av dem. Og en fyller aldri bensin på tanken. Som regel har de bare med en liten plastdunke med 5-6 liter som står framme ved siden av motoren. Og når den er tom, da er det krise. Men bli ikke overrasket om du fortsatt ser hester og oksespann som trekker vogner fulle av folk. Det er et helt vanlig syn når du kommer ut på landsbygda og i mindre byer.

Selv om Castro har fått rabatt på olja hos sin gode venn Hugo Chavez i Venezuela, så er bensinen så dyr for den vanlige kubaner, at de fleste har for lengst parkert doningen sin. Og så lurer du kanskje på hva Castro betaler olja med? Jo, de luringene Castro og Chaves har forstått det. For Venezuela trenger leger og flinke lærere, og Cuba trenger olje, og derfor eksporterer nå Cuba både sine leger og sine lærere til Chavez i Venezuela – og får olje i retur!
Men stakkars kubanerne dersom Chaves, Cubas store venn, skulle miste kontrollen i Venezuela og nye tar over. For uten olje vil Cuba aldri klare seg, uansett hvor dyktige de er.

Ja det er ikke bare bilene som er gamle. Bussene har for det meste også sett sine beste dager. EU bruker Cuba som dumpingsplass for både busser og lastebiler. Nedslitte busser fra Nederland, Spania, Tyskland og Portugal ser en stadig. Ja noen kjører t.o.m rundt med sine gamle nummerskilt. Og ofte ser en de gamle navnene på de stedene bussene trafikkerte en gang i tiden, som f.eks Rotterdam Central, Harleem NS, Amsterdam Centralstn. Bremen Hauptbanehof osv. Disse lastebilene og tilårskomne bussene sliter seg fram med et eksosutslipp så store og mørke, ja der de etterlater seg en sky av blåsvart røyk, og med ei lukt som hadde fått biltilsynet i Narvik til å gått fra vettet. Og disse sjåførene må kunne mer enn å sveive på et ratt. Mekanikere er de hele gjengen…

Ingen tvil om at Cuba er ei reise i tid. Og jeg tror det er derfor en føler seg så ung der borte. Føler at jeg fortsatt er 25 år, for her smiler jo ungjentene til en stakkars gamling, og en kommer i en slags drømmetilstand - og ”Vasara” jeg seilte ut fra Narvik med i 1960, ho ligger jo der nede ved kaia! For her er bare gamle umoderne skip. Her kan en enda gå i fred, uten at kaia er sperret inne av gjerder og vakter. Havanna er en formidabel kulisse der tida tilsynelatende har stått stille i flere tiår. En filmregisørs drøm. Men innafor disse kulissene lever og syder en forbløffende livsglede, en sensualitet som selv de mest blaserte besøkende blir trollbundet av.

Cuba er historie og arkitektur, lukter og salsa, fattigdom og erotikk, religion og kommunisme. Castro, Che, Marti og Flickan i Havanna. Ingen steder på jord er forfallet vakrere med disse mengdene av søylebygde hus fra kolonial tid. Men hvorfor de lar forfallet skje i det omfang det gjør i dag, det forstår jeg ikke…


Maten på Cuba er noe for seg sjøl. Her går det mest på bønner og ris, litt hvitt brød, noe svinekjøtt og kylling - og avokado i store mengder. Og det kan være langt mellom spisestedene på Cuba. Men heldigvis så har endelig myndighetene tillatt litt privat restaurantdrift. Men fortsatt skal kapitalismen tøyles, for det er kun lovlig med maks 12 bordplasser på hvert sted. Jo, maten smaker bra om du er sulten, men Cuba er ingen plass der- som du er en gourmet og elsker mat. Derimot anbefaler jeg Cuba til alle som vil slanke seg noen kilo. For jeg garanterer at du vil gå ned i vekt, og det kan jo være god nok grunn til å dra til den øya bare derfor…

Men det som irriterer meg med mange av de nordmenn og andre jeg treffer, og som kommer til Cuba på ferie, det er at de glemmer hvor vanskelig den vanlige kubaner har det. Jeg har vært hjemme hos dem og sett det tomme kjøleskapet, og hvor de ikke veit hva de skal spise neste dag. Den beste maten skal gå til turistene, og befolkningen må klare seg med restene. En kubaner lever fra hånd til munn, og derfor må vi forstå dem når de kanskje tigger om penger og litt mat eller melk til ungene. Castro er en korrupt jævel som aldri har tenkt så mye på sitt folk, og jeg tror hans bror Raul, som nå har tatt over, ikke er stort bedre. Kubanerne har ofret blod og tårer for sitt land. Et fritt Cuba var aldri Castros drøm. Han som kom fra en rikmannsfamilie brukte bare denne frasen for sin egen vinning. Kubanerne har sloss fra kolonitiden for å bli fri, og de har aldri vært mindre fri enn de er i dag!
Og husk: Cuba er så mye mer enn gamle biler, vakre kvinner, mulatter, rom, musikk, dans og Buena Vista Sosial Club. Dette er bare ei side ved Cuba som de fleste turister går etter, men bak dette finner en et folk som er stolt, , som er vennlig, hjelpsom, modig, varm og som lider hver eneste dag av dette styret som ingen vil ha lenger. Men uansett hva som hender med Castro eller hans bror, så vil kubanerne være de samme. Og jeg tror aldri løsningen er at amerikanerne kommer tilbake. Verken ved invasjon eller på fredelig vis. Kubanerne må få utforme landet sitt som de sjøl ønsker, men nå trenger de hjelp – og jeg synes det er ei skam at Norge gjør så lite for dette landet. Hvorfor kan ikke Cuba få like mye penger som vi sender til Hamas og kjeltringene i Midt-Østen? Fredeligere folk enn kubanerne finnes ikke, og dersom Norge burde hjelpe noen økonomisk, så er de Cuba de burde hjelpe nå!


Ankenes, på FN-dagen, 24.10.07. AMUND GARFORS .